Vi mennesker er historiefortellere. For å bekrefte denne påstanden, trenger du ikke gjøre mer enn å sette deg på en travel kafé og lytte til hva som foregår rundt deg. Ved hvert bord foregår det utveksling av hendelser og opplevelser, der én eller flere fortellere formidler til én eller flere lyttere.
En av de viktigste historiene vi besitter, er historien om oss selv: Hvordan vi forstår oss selv, vår fortid, hvor vi er og hvor vi er på vei hen. Dette er viktig for å oppleve helhet og integritet som mennesker. Ideelt sett er slike historier om oss selv preget av rike farger og nyanser, de er tett på "sannheten" i den forstand at de ikke utelater eller forvrenger noe vesentlig, og de er preget av en form for varme og ydmykhet omkring det å være et menneske. Gode og meningsfulle historier om oss selv lar oss forstå hvorfor vi føler, tenker og gjør som vi gjør. Det er også viktig for å ha nære og meningsfulle forhold til andre mennesker. Evnen til å fortelle historien om oss selv, å gjøre oss selv forstått av andre, og til å være nysgjerrig på andres historier, binder oss sammen.
Hvor lett det er å fortelle denne historien varierer betydelig fra en person til den neste. Hvorfor blir det slik? Vår evne til å fortelle historier om oss selv og andre formes i de tidlige barneårene, i relasjonen med våre omsorgspersoner og familiekulturen vi vokser opp med. Den formes av de historiene vi får eller ikke får, og hvordan andre lytter til oss eller ei.
De tynne historiene
En vanlig utfordring er at det var lite kommunikasjon om tanker, følelser og hendelser under oppveksten. Ingen av oss velger hvilken familie vi blir født inn i. Mange familier er svært «språkrike», ikke nødvendigvis fordi man prater hele tiden eller bruker så avanserte ord, men fordi omsorgsgivere svært ofte hjelper barn å forstå seg selv gjennom det de viser, det de gjør, det de sier og hvordan de sier det. Når et barn slår seg, kan mor plukke det opp, vise med hele sitt ansikt at det må ha gjort vondt, stryke det på ryggen, vugge det opp og ned, og peke ut noe nytt som kanskje hjelper barnet videre. Dette er en liten historie om oss selv, men kanskje en av de viktigste vi lærer: «Det har skjedd noe vondt med meg, det var ikke greit, men det går bra! – det finnes trøst i andre mennesker, og nye ting i verden som kan vekke glede.»
Ingen familier er, eller burde være, perfekte omkring dette. Barn lærer best, og foreldre fungerer best, når målet er å være «god nok.» Men mange barn vokser opp i hjem der omsorgsgivere gang etter gang ikke hjelper barn å forstå, til å skape historier omkring seg selv, andre mennesker, og verden rundt dem. Historiene som fortelles barna er tynne og mangelfulle. Barn tilegner seg ikke de opplevelsene som gjør at det senere kan fortelle helhetlige og gode historier om hvem de er og hva de opplever.
Resultatet er at ens egne tanker og følelser blir forvirrende og fremmede. På spørsmål om hvordan de har det eller hva de har gjort siden sist man møtte dem, kan mennesker som har vokst opp i slike familier streve med å huske og bli overfladiske eller vage i sine beskrivelser. De kan fortelle historier om seg selv, men får ofte ikke kontakt med følelsene
Dessverre har man da ofte mindre å komme med i relasjon til andre mennesker; man engasjerer ikke like lett lytteren, og får ikke like mye respons som andre historiefortellere. Dette bekrefter uheldigvis den opplevelsen mange hadde i barndommen: «Det som er mitt, det som er meg, er ikke så viktig, er ikke noe å prate om. Folk bryr seg kanskje ikke så mye om meg.»
De forbudte historiene
En annen typisk utfordring er at det skjer noe svært alvorlig eller vanskelig i familien som ingen ønsker å prate om. Det kan være dødsfall, alvorlig psykisk eller kroppslig sykdom, overgrep og incest, små og store former for mishandling og så videre. Men det kan også gjelde noe personlig for barnet eller den unge . Mange opplever eksempelvis ikke rom for å prate om sine følelser og sine preferanser, sin nysgjerrighet eller sine erfaringer, av frykt for sterke motreaksjoner.
Når ingen er villig til å prate med barn om slike hendelser og temaer på en måte som hjelper dem å bearbeide det, kan det rokke ved selve virkelighetsfølelsen til barnet og den senere voksne. «Hvorfor i alle dager prater vi ikke om dette? Er det ikke så viktig? Er ingen interesserte i det? Hvorfor kjennes det så stort for meg, men ingen andre?»
I fravær av andres historier, vil barn ofte begynne å fortelle sine egne om hvorfor ting skjer og hvorfor ingen prater om det. Historier gir en følelse av mening og mestring som vi alle er avhengig av. Når barn må konstruere historier i ensomhet, vil de ofte sette seg selv i sentrum og tenke at deres rolle og ansvar er stort. Når de leker superhelter og sjørøvere, kan dette bare være sjarmerende. Når de skal prøve å forstå hvorfor mamma slår, hvorfor pappa drikker, hvorfor storebror forgriper seg, hvorfor ingen prater om mobbingen man blir utsatt for, blir dessverre en vanlig konklusjonen mindre yndig: «Det må være meg det er noe galt med»
De falske historiene
I familier der fokuset ligger tungt på prestasjoner og oppnåelser, der sårbarhet, svakhet og feiltrinn slåes ned på, kan historiene om oss selv lett bli ensidige, og til tider falske. De fokuseres på hva vi får til, på våre styrker, og på å gjøre det "riktige". De unnlater hva man ikke får til, hva man er redd for, og de fantasiene eller behovene som føles "feil." Konsekvensen blir ofte at man skaper et beskyttende skjold rundt seg selv; et skjold som presenteres til verdenen som den man egentlig er, mens det hele tiden garderer mer ekte, og ofte mer sårbare sider av oss selv. Et mestrende ytre som tildekker et sårbart indre.
Konsekvensene av et slikt «falskt selv,» som psykoanalytikeren Donald Winnicott kalte det, er at ens «ekte selv» går gjennom livet med udekkede behov. Hvis vårt ekte selv skjules oppdager det ikke at andre mennesker, mennesker som kanskje er mer modne enn våre omsorgspersoner var, faktisk kan verdsette det som er vondt og sårbart i oss. De kan til og med bli nysgjerrig og omsorgsfulle omkring det. Vi kommer nærmere andre nettopp ved å vise vår totale menneskelighet, ikke bare det i oss som er mestrende og flinkt.
Når historiene om det mestrende ytre begynner å løpe løpsk, og tar form av svært store og grandiose holdninger til en selv som svært unik og spesiell, kaller vi dette narsissisme. Narsissisme er en historie om seg selv som svært viktig, en helt i et drama. Denne historien tildekker en historie som egentlig føles langt mer sann for personen: «Jeg føler meg fullstendig uviktig.» Det er en svikt i muligheten til å la begge deler stemme samtidig: jeg er både viktig, og uviktig; både sterk og svak. Sidene ved selvet som føles uviktig og svakt kan ikke eies, de føles farlige, og legges derfor ofte over i andre mennesker som oppleves mindre viktig og flinke enn en selv. Konsekvensen er en alvorlig manglende evne til å inngå i genuine forhold preget av nærhet og kjærlighet til andre mennesker.
Å endre vår historie og evnen til å fortelle den
Å ta et oppgjør med de uhensiktsmessige måtene vi har lært eller ikke lært å fortelle historien om oss selv, er viktig. Dette både for oss selv, for mennesker rundt oss, og de som kommer etter oss. Vi arver på mange måter disse måtene å fortelle historier på, og står vi i fare for å videreføre dem til våre egne barn. Å bryte slike sirkler er en befriende og verdifull handling.
Vår historie og evnen til å fortelle den endres på samme måte som de dannes: gjennom interaksjon med andre mennesker. Gjennom relasjoner der vi opplever andre som genuint nysgjerrige, lyttende og tålmodige, blir våre historier mer komplette og vår evne til å fortelle dem leges. Hele oss får endelig slippe til, om vi tillater det, og vi kan få ord og hjelp til å veve sammen det som tidligere var uforståelig og fragmentert. Dette forutsetter to parter: en forteller og en lytter. For at noe skal viktig skje, må begge må tillate seg å bli endret i møtet med hverandre.
