Vi mennesker er historiefortellere. En av de viktigste historiene vi besitter, er historien om oss selv. Hvor lett det er å fortelle denne historien varierer betydelig fra en person til den neste. Hvorfor blir det slik?

Få ord kan vekke så mange motstridende følelser i mennesker som ordet «aksept.» På én side kan det gi assosiasjoner til ro og tilstedeværelse med det som er. På en annen side kan det oppleves som en banalitet, eller til og med en anklage: «Du må bare akseptere det!» Finnes det grenser for hva vi kan akseptere, eller farer ved aksept? Hvordan skal vi egentlig forstå begrepet? Jeg vil snakke om tre former for aksept som belyser både dets potensiale og utfordringer: tilgivelse, tillatelse og tilblivelse. På sett og vis kan de forstås som aksept rettet mot fortiden, nåtiden og fremtiden. Tilgivelse: Aksept mot fortiden Tilgivelse er formen for aksept som vender seg mot tidligere feiltrinn en selv og andre har begått. Tilgivelse handler om å erkjenne at noe ugreit har skjedd, at det hører fortiden til, og at man velger å gå videre. Tilgivelsen er ikke til for noen andre enn en selv. Den er uavhengig av om andre dypt ønsker den, eller motsatt avslår den fordi de ikke selv tenker at noe galt