Få ord kan vekke så mange motstridende følelser i mennesker som ordet «aksept.» På én side kan det gi assosiasjoner til ro og tilstedeværelse med det som er. På en annen side kan det oppleves som en banalitet, eller til og med en anklage: «Du må bare akseptere det!» Finnes det grenser for hva vi kan akseptere, eller farer ved aksept? Hvordan skal vi egentlig forstå begrepet?
Jeg vil snakke om tre former for aksept som belyser både dets potensiale og utfordringer: tilgivelse, tillatelse og tilblivelse. På sett og vis kan de forstås som aksept rettet mot fortiden, nåtiden og fremtiden.
Tilgivelse: Aksept mot fortiden
Tilgivelse er formen for aksept som vender seg mot tidligere feiltrinn en selv og andre har begått. Tilgivelse handler om å erkjenne at noe ugreit har skjedd, at det hører fortiden til, og at man velger å gå videre.
Tilgivelsen er ikke til for noen andre enn en selv. Den er uavhengig av om andre dypt ønsker den, eller motsatt avslår den fordi de ikke selv tenker at noe galt er gjort. Tilgivelsen retter seg mot den opplevelsen man har inni seg selv, den andre (eller seg selv) og hendelsesforløpet slik det lever i en selv. Andre kan være mer eller mindre glad for at tilgivelsen eksisterer, men tilgivelsen er i prinsippet uavhengig av den ytre andre.
Tilgivelse innebærer ikke å si fra seg muligheten til å være sint, såret eller skuffet. Men det innebærer å gi slipp på smertefulle kjettinger som holder en bundet til fortiden, og forhindrer en fra å ta nye valg. Å holde fast på sinne og fortvilelse er som å holde en brennende het stein i neven med ønske om å straffe andre, når en til slutt kun straffer seg selv. Å gi slipp frigjør hånden til å gripe nye muligheter.
Tilgivelse bør være noe annet enn å godta eller å unnskylde noe. Jeg tror vi gjør riktig i å ikke godta eller unnskylde feiltrinn for raskt, hverken andres eller våre egne. I begge tilfeller er det viktig å stoppe opp og gjøre seg godt kjent med hva som har skjedd, hva man kan forstå rundt hvorfor det skjedde, og hva man kanskje aldri blir klok på.
Man må også ta stilling til om det som skjedde er noe man må ta et oppgjør med, før en går videre. Om det gjelder noe en selv har gjort, handler det om å finne ut hvordan det som skjedde avviker fra den man vil være, reparere det som kan repareres, og tenke gjennom hva som må gjøres neste gang.
Gjelder det andre, handler det om man skal konfrontere personen og bevisstgjøre dem deres ansvar. Tidvis vil slike konfrontasjoner ha liten betydning. Personen er kanskje død eller bortreist, eller klarer ikke å se eget bidrag. En konfrontasjon med personen slik den lever inni en selv, kan likevel være nødvendig. Mange klienter har hatt nytte av å skrive et brev de aldri sender der de tydeliggjør hva den andre gjorde som var galt, hvilke konsekvenser det fikk, og hva man skulle ønsket seg fra den andre - en unnskyldning, en klem, at de forsvant ute av syne. Dette kan være viktige steg før en tilgivelse som er mer enn overfladisk finner sted.
Tillatelse: Aksept mot nuet
«Det å være et menneske, er å være et gjestehus» skrev den persiske poeten Jalaluddin Rumi i det 13. århundre i et kjent dikt. Som mennesker er vi mottagere av, vitner til, utallige inntrykk og opplevelser. Mange stammer fra sansene våre og den ytre og den kroppslige verdenen, i form av sanseinntrykk og kroppsfølelser. Mange andre stammer fra vår psykologiske verden, i form av tanker, følelser, minner og fantasier. Å være et gjestehus innebærer å tillate ankomsten av alle inntrykk og opplevelser, uten å feste seg for nært til det som er godt, eller å fjerne seg for mye fra det som er vondt.
Både det gode og det vonde er gjester, som kommer og drar i sin egen tid. Våre forsøk på å holde på det som er godt, forvandler det ofte til noe vondt. Våre forsøk på å støte ut det som er vondt, gjør ofte at vi ikke har rom til å verdsette de andre «gjestene» som er til stede.
Hvis vi kan tillate alle våre gjester, kan vi oppleve at alle har en verdi, noe å fortelle oss. Og vi kan oppleve at de ikke blir lenger enn de må. De kommer, gjør det de skal, og forlater oss igjen. Å tillate det som er å oppstå, for så å passere igjen, er en konstant syklus vi må forholde oss til som mennesker, i stor og liten skala. Et øyeblikks hvile som gir vei for ny uro. Et stabilt forhold som kollapser. En nær relasjon som dør. Rumi oppfordrer oss til å tillate alt i nuet, og finne verdien i både det som oppleves godt og det som oppleves vondt.
Dette må skilles fra en karikert holdning av at ingenting påvirker en. Å koble ut ens følelser, ens naturlige tilknytning til det som er godt og aversjon for det som er vondt, er umenneskelig, og et lite modent psykologisk forsvarsverk. Avkobling er ikke tillatelse. Jeg har møtt mange mennesker som for eksempel ikke tillater sitt eget sinne, og gjennom dette blir passive og underdanige. Å tillate handler om å ikke miste vår kjerne i jakten på det gode og flukten fra det vonde. Tillatelse handler om å alltid kunne vende tilbake til noe som åpner opp for det som er – det være seg glede, sinne, sorg, frykt – fremfor det som skulle, kunne eller burde vært.
Tilblivelse: Aksept mot fremtiden
Den siste formen for aksept er også den vanskeligste å beskrive. Aksept i form av tilblivelse handler om å møte livet slik det utfolder seg med en åpenhet ikke begrenset til konkrete utfall. Vi kan ønske oss så mangt – en stabil helse, et godt ekteskap, god økonomi og så videre. Til tider får vi det. Livet er likevel slik at alt alltid er i endring. Tilblivelse handler om en trygghet på at det som skjer i livet, er hendelser vi kan leve med. Å håpe at mine barn aldri skal møte motgang, at ingen av mine nærmeste skal bli alvorlig syke eller skadd, er naturlige ønsker, men selvfølgelig illusjoner. Graden av kontroll slike mål ville nødvendiggjort, blir bare en ny type lidelse.
Håp er et toegget sverd. På én side kan håpet om noe svært konkret, som å bli bedre fra en sykdom eller at noen andre vil endre seg, hjelpe oss gjennom mørke perioder av livet. På en annen side er det å binde håp opp mot svært konkrete utfall et sårbart prosjekt, fordi vi da hele tiden venter på akkurat dét utfallet. Og om vi ikke får det blir vi skuffet, sinte, kritiske mot oss selv eller andre. Slikt "ordinært håp" maskerer ofte en frykt for at vi ikke kan takle det som kommer. "Ordinært håp er fryktens bakside" skrev Frank Ostaseski, som over mange år har arbeidet med døende. Tilblivelse handler om å finne mening og fred i det som faktisk oppstår.
Naturligvis betyr det ikke at man ikke skal forsøke å påvirke ens eget liv eller verden rundt en. Men vi kan bli mer ydmyke omkring alle kreftene som gjør hverdagen til en turbulent sjø fremfor et blikkstille hav, særlig i et moderne samfunn slik det vi lever i. Uavhengighet står høyt som et ideal i vestlige samfunn. Samtidig er vi alle til enhver tid avhengige av hverandre, av omverdenen vår, av de forutsetningene vi er utstyrt med og som vi ikke har valgt selv. Tilblivelse handler om å ikke binde ens innerste vesen opp mot forestillinger om svært konkrete hendelser og tilstander, mange som er utenfor vår kontroll og alltid i endring.
Når jeg møter mennesker i terapi, vil mange ha et forståelig mål om å «bli friske.» Dette tar ofte form av ulike ideer om å bli kvitt noe, som angst, depresjon eller traumer, og få noe annet, som glede og ro. På mange måter handler dette om en forståelse av at jeg som terapeut besitter en type makt jeg ikke har: å «fikse» mennesker. Min erfaring er likevel at både målet om å bli frisk og forståelsen av hva «frisk» er endrer seg i god psykoterapi. Man går fra å forstå seg selv som et dysfunksjonelt maskineri i behov av verktøy og eksperthjelp, til å komme i kontakt med hvordan vi hele tiden blir til gjennom de valgene vi tar og hvordan vi forholder oss til vårt indre og vårt ytre. Og ved å tilgi det som skal tilgis, tillate det som skal tillates, og åpne opp for tilblivelse, blir behovet for å tillegge andre makten til å fikse en selv mindre akutt.
Aksept er, som alle idealer, stjerner vi navigerer etter, ikke destinasjoner vi når frem til en gang for alle. Ofte mister vi stjernene av syne – vi blir opphengt i våre føtter, vi blir slitne og må hvile, eller mørke skyer kommer i veien. Det fine med stjerner, det fine med idealer som aksept, er at de vedvarer, og at vi derfor alltid kan komme tilbake til dem.
